EN FORLENGET TAKKETALE
(23. mars 2017 fikk jeg i Bergen offentlige bibliotek overrakt festskriftet En litterær veiviser. Det var så mange å takke at to nødvendige og fortjente takksigelser måtte kuttes fordi de ble for lange. Her er de:)
To institusjoner skal takkes for de livsmulighetene de har gitt meg.
Først – den norske velferdsstaten. Jeg tenker ikke da først og fremst på at den gjennom helsetiltakene har holdt meg i live de siste ti-femten årene. Nei, det jeg har i tankene, er det som hendte meg i august 1941, da jeg fjorten år gammel begynte i første real på Tanks skole. Det var nemlig noe helt enestående i familiehistorien.
For foreldregenerasjonen min var skolelivet slutt da de gikk ut folkeskolens syvende klasse. Da skulle de konfirmeres, og så var det å komme i jobb eller lære og begynne å tjene penger. Å gå videre, i middelskolen, for ikke å snakke om gymnaset, var utenkelig. Det kostet penger, det ville familieøkonomien rett og slett ikke tåle. Det var ikke evnene det stod på: I denne generasjonen kan jeg telle opp to mesterbrev, en spesialarbeider og fire svennebrev.
Dette var altså i årene omkring første verdenskrig. Noen og tyve år etterpå var det en selvfølge at jeg skulle ta realskolen – og etter den gymnaset. I denne perioden, som var fylt av sosial uro, arbeidløshet og usikkerhet, satset altså Norge på utdanning – og det var et tverrpolitisk prosjekt. Konkret, i Bergen gav det seg utslag i at byen i 1927 midt i et typisk arbeiderstrøk bygget en skole som noen år var den mest moderne og best utrustede i Norden – Ny Krohnborg, med store, lyse klasseværelser og med spesialrom for fysikk, kjemi, geografi – og sangsal. To gymnastikksaler, sløydrom for guttene, skolekjøkken for jentene – og nesten best av alt: svømmebasseng, selvsagt med dusjer.
Denne offentlige skolesatsingen tok så å si knekken på de mange private småskolene i Bergen, betalingsskoler for de mer velbergede samfunnslag. Nå kunne de ikke konkurrere utstyrsmessig. For mitt vedkommende førte det til at jeg i 1934 havnet i en førsteklasse der nesten alle samfunnslag var representert, med unntak av de aller øverste. Der var gutter fra slumstrøkene nederst i Solheimsviken, fra familier som ikke hadde valgt å bo der – de bare måtte. Noen av oss kom fra familier som var så heldige at faren hadde arbeid, noen fra funksjonærfamilier med trygg inntekt av varierende størrelse – jeg tror den sosiale toppen var en far som var provisor og drev eget apotek. Gutten var en av de greieste, han.
Jeg er glad for at dette ble mitt første skolemiljø. Det var en skole i demokrati og i sosial solidaritet – ingen ble mobbet for at de gikk med de samme utslitte klærne i uke etter uke. Jeg grøsser når jeg leser om unger som i dag blir mobbet fordi de ikke har de riktige moteklærne. Og jeg grøsser nesten like mye når noen er bekymret for de skoleflinke, de begavete som noen mener bør samles i klasser med større utfordringer. Resultatet kan ikke bli noe annet enn at de sosiale forskjellene vokser i takt med de økonomiske ulikhetene i dagens samfunn. Og skolene rangeres etter resultatene i noen tvilsomme nasjonale prøver – uten hensyn til demografiske ulikheter. Vi har en statsminister som mener det er riktig å premiere, økonomisk, de skolene som gjør det ”best”; for min del kan de gjerne få et diplom, men samfunnets ressurser skal selvfølgelig settes inn der de kan gjøre mest nytte for seg.
Den andre institusjonen jeg skylder all mulig takk, er biblioteket – for meg konkretisert ved Bergen offentlige bibliotek, denne enorme skattkisten som jeg i noen oppvekstår besøkte nesten daglig, først med grønt kort fra Ungdomsavdelingen, så med voksenkort lånt fra tanter og onkler inntil jeg ble gammel nok til å få mitt eget. Det var på ingen måte noen bokfiendtlighet hjemme hos oss, men i husholdningsbudsjettet var det i dager ikke plass til bokinnkjøp. Det gjorde egentlig ikke så mye: Der nede i Strømgaten var det jo hylle på hylle med opplevelser. Alle klassikerne ble gjennomlest, på stripe, og jeg begynte å forstå at mennesker hadde levd og levde andre liv enn vi i Sivles gate og i Bergen, og at det samme gjaldt andre menneskers følelser og livsholdninger – selv om mangt var gjenkjennelig. Og så faglitteraturen da! Først naturligvis, hyllene med Dewey nr. 839 – de tilstedeværende bibliotekarer vil skjønne hva jeg mener – men så de andre registertallene, de som utvidet verden, i fortid og nåtid og fremtid og gjorde tilværelsen mer forståelig og mer ufattelig. Takk, Bergen offentlige bibliotek, og takk til de som i årtier før oss tenkte den folkeopplysningstanken som konkretiserte seg i denne gråsteinsbygningen vi sitter i – Bergens mest innholdsrike hus.